Fra eg var liten har eg alltid følt at eg ikkje passet heilt inn.

For all del; besteveninna mi bodde i nabohuset og hundane heime var alltid klare for både lek, kos og tur. Utenpå kunne alt virke "normalt".

Men så langt tilbake eg kan huske hadde eg alltid fantasivenner med meg overalt, og trudde selvfølgelig at dette var noe alle såg, følte og hørte.

Me kunne leke sammen i timesvis, føre lange samtaler og eg kjente meg trygg. (Dette var mitt første møte med guider, men eg var ikkje i stand til å skjønne slikt, så ung som eg var da.)

​

Å ha fantasivenner er nok vanlig for ein unge å ha, men etter som årene går begynner dei voksne å komme med beskjeder som å slutte med det tullet og skjerpe meg:

"Ta deg sammen!" "Slutt med den fantasiverdenen din!" "Nå må du oppføre deg!"

Etter som årene går så legger ein vekk det åpne og barnlige sinnet til fordel for skule, jobb og ein ellers travel kvardag.

Det er i grunn naturlig, men ikkje naturlig, om du skjønner.

 

Eg har alltid vært sensitiv i forhold til følelser og energier rundt meg, men det var først som 19-åring at porten blei åpnet og eg fikk større innsikt i den eg er.

Dette skjedde i møte med ein fantastisk healer, som endte opp med å sende meg langs veien til å tre inn i mi egen kraft som healer.

Husker det godt, den dag i dag, de ordene hu sa til meg: "Nå som timen din er over, kan me bytte plass: Du kan heale meg, for disse evnene har jo du, óg!"

Denne healeren lirket opp ei dør eg ikkje visste fantes, ei dør som var lukket for så mange år siden at den ikkje lenger eksisterte i min moderne verden.

Det ble mange timer, dager og kvelder med samtaler og øvelser og ikkje minst bli kjent med mine guider.

Spennende å oppdage noe nytt med seg sjøl, men samtidig var det ein følelse av å "finne meg sjøl", å møte igjen den lille jenta som hadde venner ingen andre såg eller hørte på.

​

Veien fra den første dagen på benken til der eg er nå har vært lang og fantastisk opplevelsesrik.

Healing er noe som betyr mye for meg, det er ein stor del av meg og mitt liv.

Kvar dag bruker eg teknikker, intuisjon og innsyn til å forstå kropp og sjel bedre, slik at eg skaper meg ein god og meningsfull kvardag.

Eg er i min kjerne opptatt av å skape balanse mellom kropp, hode og sjel.

Å skape ro. Ro til å puste, ro til å nyte, ro til å leve.

 

For det er nettopp dét som gir meining for meg og dét eg ønsker å formidle: